Det stemmer. Under 3 minutter etter at jeg sendte søknaden til et selskap i Norge kom avslaget, med begrunnelsen «grundig vurdering».
Her har altså selskapet valgt å lyve i mailen, fremfor å gi et ordentlig svar. For selv om det eventuelt skulle finnes en god grunn til å gi avslag så raskt (for eksempel en internt rektuttering, med liksom-jobbannonser nærmest bare for å sløse med tiden til folk), er «grundig vurdering» uansett løgn.
Og så må vi vel spekulere i AI-agentisk sortering, der man egentlig bare burde lage en egen AI-agent som får en igjennom første sortering.
Jeg venter på svar om betaling for fakturering som forfalt for flere måneder siden.
Jeg har sendt mail til folk som har bedt meg sende mail. Profesjonelt. Angående samarbeid som kan tjene dem godt med penger. Uten svar.
Jeg venter svar fra et inkassoselskap som har sendt en feilaktig inkasso. Inkassoen stammer fra kommunen, som heller ikke svarer. Opprinnelig fra biblioteket, som heller ikke svarer.
I våres søkte jeg på jobber, som ikke svarte. De fleste av dem igjen har jeg purret på. Uten svar.
Jeg vet at ikke alle disse har havnet i spam. Det er bare folk som sitter på henda sine og mottar lønn for ingenting.
Jeg vet at noen av dere som ikke har svart meg på en stund leser denne bloggen.
Det er skummelt å skrive på det språket man liksom skal være best i. På engelsk kan jeg jeg gjemme meg bak at engelsk er mitt tredje språk.
Samtidig er sier jeg med enig med de som sier at man tenker og formulerer seg best på sitt eget språk, og også med de som synes det er litt teit å gå omveien om engelsk, når man tross alt har sitt eget språk å bruke.
Dessuten er jeg så heldig at jeg har en liten hverdagsblogg der jeg uansett bare løper over tastaturet og trykke publiser. Noen ganger uten engang å bry meg om røde streker under ordene. Her er ikke grammatikk eller litterær produksjonsverdi i høysetet. De er faktisk ikke engang invitert.
Fra nå av kommer jeg altså til å skrive litt på norsk.